De båtreisende

Svanviken ligger i Eide kommune i Nordmøre. Det var en arbeidskoloni for de reisende. Målet med Svanviken var å få de reisende til å glemme sin tradisjonelle levemåte og kultur, og å lære dem å bli bofaste. Kvinnene skulle bli gode husmødre, og mennene fikk opplæring i skog- og jordbruk for å bli gode arbeidsfolk. På Svanviken lærte de å bli bønder og å innrette seg etter de bofastes kultur.

Svanviken ble åpnet 13. september 1908, og representerte noe helt nytt i Norge. Bare i Tyskland og Belgia fantes det slike arbeidskolonier. I starten måtte de reisende familiene bo der i minst 18 måneder. I 1929 ble denne botiden forlenget til fem år.

Ryktet om Svanviken spredde seg fort blant de reisende. De fryktet stedet, og advarte hverandre om å bli lokket med lovnader om arbeid og et ordentlig hjem. Trusselen om å bli fratatt barna var den viktigste årsaken til at folk valgte å bli på Svanviken.

Mellom 1908 og 1945 bodde 85 familier med til sammen 506 personer på Svanviken. På denne tiden var Svanviken ett av landets største gårdsbruk. De reisende levde med en konstant trussel om at barna ville bli tatt fra dem hvis de ikke fulgte de strenge reglene. Det var forbudt å snakke romani, bruke tradisjonelle klær, utøve håndverkstradisjoner og få besøk av slektninger.

Et intervju i avisa Dag og Tid i 1996 viser hvor strenge reglene var på Svanviken:

Alt som hørte til vår kultur var forbudt. Romani var forbudt. Hendene i lomma var forbudt. Bart og hatt med brem var forbudt. Vi fikk ikke ha besøk. Alle brev ble åpnet. Annenhver søndag var det tvungen gudstjeneste. 17. mai var det oppmøteplikt. Vi fikk ikke lov å gå på butikken uten lov. Om vi brøt forbudene kunne det bli husarrest. Om det gjentok seg tok de ungene.

Svanviken arbeidskoloni ble nedlagt i 1989.