De båtreisende

Romanifolket har sin opprinnelse i India. De kom til Europa mellom år 1000 og 1300, og til Norden omkring 1500.

Helt siden de reisende kom har de  blitt forsøkt utstøtt fra det norske storsamfunnet. Med reformasjonen i 1536 ble romanifolket bedt om å forlate landet. Noen år senere ble de lyst fredløse. Hvem som helst kunne da drepe en av romanislekt uten å bli straffet for det. Kirkens fordømmelse av romanifolket gjorde at de mistet både grunnleggende borgerrettigheter og aksept som gode borgere.

Senere utover på 1500-tallet ble det opprettet «ståtarkonger» som skulle holde bygdene fri for omstreifere. Ståtarkongen kunne også pålegge bøndene å gi omstreiferne mat og overnattingsplass før de ble sendt ut av bygda.

Den første lovbestemmelsen om «fantejakt» kom i 1643. Bygdas menn samlet seg en eller to ganger i året for å jakte på omstreifere. De som ble tatt, kom i fengsel eller ble skutt. Fantejaktene pågikk i over hundre år, men omfanget er usikkert.

Fra 1643 måtte romanifolket være forberedt på å vise reisepass uansett hvor de dro. Reisepasset fikk de blant annet av den lokale lensmannen. Dette gjorde det vanskelig for dem å reise rundt i landet. På 1700- og 1800-tallet var det også straffbart å tigge eller streife rundt på veiene.

I 1845 foretok samfunnsforskeren Eilert Sundt en folketelling over de reisende. Folketellingen omfattet 700 navngitte personer. En ny folketelling i 1896 gav informasjon om 3859 reisende. Disse «fantefortegnelsene» ble et redskap for lensmenn og myndigheter for å holde tilsyn med de reisende.

Mellom 1814 og 1905 ble den norske, bofaste bonden et bilde på det norske. De reisende ble et motbilde på det bonden sto for. En felles kultur og ett felles språk skulle holde nasjonalstaten Norge sammen. Romanifolket passet  ikke inn i dette bildet. Man ønsket å assimilere de reisende til å bli slik som resten av storsamfunnet.